Ubalansert nervesystem og om å velge seg selv

Jeg våkner tidlig og kjenner meg sliten. Og samtidig er nervesystemet gira og aktivert. En jeg snakket med her om dagen, eller rettere sagt vi leste hverandre, sa at jeg har ubalanser i nervesystemet. Det går utover helsa på mange måter. Dårlig, søvn, sliten – og det går ut over hormonene.

Jeg våkner og føler meg trist over at det er slik. Setter meg i meditasjonsstilling og forsøker å meditere, men kroppen er for aktivert og stressa til å sitte lenge.

Jeg vil spørre mitt høyere selv om det jeg opplever og setter meg heller for å skrive.

Hva må jeg vite? Spør jeg.

Det handler om pleasing. Å please andre. At du ikke lytter til deg selv og hva du egentlig trenger, men overkjører det for å please andre som har lyst til å snakke med deg og ha en bit av deg. Og så gir du dem det uten å vite hva du egentlig trenger selv.

Det gjør vondt å motta disse ordene. Hvorfor blir jeg så trist av å høre det?

Du blir trist fordi det virker ikke som om du har noe valg. Men det har du. Du kan velge. Hva skjer hvis du velger deg selv? At du velger deg selv mer og mer. Det som vil skje er at du har mer overskudd, mer energi, du er mer samlet og du har mer å gi når du først gir.

I går følte jeg at jeg hvilte mellom slagene, at jeg virkelig forsøkte å sette grenser og velge meg selv. Jeg var ikke med på alt, jeg tok pauser, jeg hadde tid for meg selv. Var det ikke nok? Hva hadde jeg trengt?

Du hadde trengt noen timer i skogen for å roe helt ned. Være alene. Bare være. Ingen program, ikke noe tid å forholde deg til. Bare være.

Og i dag er det for sent for jeg er allerede veldig sliten og løpet er kjørt. Virker det som?

Det er dette du skal lære. Lære å være. Lære å lytte til kroppen. Det er ikke gjort på en dag. Du er programmert til en viss væremåte, å please andre, å si ja. Å ikke lytte til deg selv. Det tar tid å få inn det nye programmet. Det er det som er din oppgave de neste månedene. Virkelig lytte. Og radikal lytting. Velge deg selv hele tiden, igjen og igjen.

Jeg blir trist fordi det virker ikke som om jeg greier det. At jeg greier det litt, og som i går var jeg høy etter forelesninga og klarte ikke å roe meg ned og bare fortsatte på den bølgen. Jeg ser nå at du sier at jeg kunne gjort noe annerledes. Som å være i skogen i 1-2 time istedenfor å prate og spise lunsj med de andre. Men jeg er redd for å ikke være sosial eller «med» i gjengen, hvis jeg ikke er med dem.

Der kommer pleaseren fram igjen. Er det ikke bedre at du virkelig gir når du først er sosial, og ikke gjør det av plikt, men at du har lyst? Og har energi og overskudd? Du føler at du må, det er fordi du kjenner mer på hva DE vil og hva som er forventet, enn hva du vil. Dette er ikke to streker under svaret, det handler om å kjenne på hvert øyeblikk, hver situasjon, hver dag, hvert minutt. Det er ingen quick fix på dette. Det handler om radikal tilstedeværelse i hvert øyeblikk.

Jeg blir sliten av at du sier det, for det er så mye jobb. Da må jeg være på hele tiden. Kan aldri slappe av.

Det handler mer om radikal lytting og å trene på tilstedeværelse. Roe ned tempoet. Lytte. Være. Ikke rushe. No more rushing woman.

Hva kan jeg gjøre i dag da, som jeg føler meg så sliten og «scattered»?

Du har allerede fått svaret. Du skal 2 timer i skogen. Sitte der, være, og der skal du gjøre ritualet ditt. Du vet hvilket det er snakk om.

Ja.

Jeg føler at det ligger noe dypere her som vi ikke har vært inne på. Noe som gjør meg trist i denne situasjonen.

Et behov for anerkjennelse. Å bli sett. Derfor kommer den pleaseren fram. Gjøre, gjøre, gjøre. DU gjør så mye. Gjøre gjøre gjøre gjøre gjøre gjøre gjøre gjøre gjøre hele tiden. Det handler om mors-traumer, det å kompensere ved å gjøre. Mage-tarm handler om farstraumer.

Jeg er så lei av å høre om traumer. Må jeg inn i det, må jeg ... må jeg?

Du må ingen ting. Du velger dette selv om du ønsker å bli hel, om du fortsetter å søke enhet, om du ønsker å transformere og forvandle gamle mønstre.

Jeg har hørt at det ikke finnes mønstre. Bare ubevisste valg. Eller bevisste.

Korrekt. Du velger hele tiden, det er ditt ansvar. Du kan ikke skylde på mønstre. Det er ditt valg. Det er dine valg, hele tiden, igjen og igjen. Det er ikke vits å skylde på noen, mor, far, eller såkalte mønstre. Du har ansvar for deg selv og livet ditt. Bare du. Du har ansvar for at du velger å være sosial når du egentlig trenger hvile og alenetid. Bare du.

Så hvorfor blir jeg så trist av å høre dette, av å befinne meg i denne situasjonen?

Ordet selvverd kommer. Selvtillit. Selvaksept. Kjærlighet til deg selv. Du øser ut til andre, men hva med deg selv? Hva med kjærligheten til deg selv, hva med å velge deg selv?

Når du velger andre framfor deg selv sier du til deg selv at det ikke er så farlig med meg. Igjen og igjen. Igjen og igjen. Hva med deg selv? Hva med deg selv?

Ja, hva med meg selv?

Jeg tror jeg blir trist fordi jeg forstår nå at jeg har trodd at jeg velger meg selv, men jeg gjør ikke det. Jeg har ikke valgt meg selv. Og jeg synes det fortsatt er vanskelig.

Du skal øve deg i dag. Og de neste dagene. Ukene. Månedene. På å velge deg selv, hver dag, hele tiden.

Hvordan skal jeg gjøre det?

Stoppe opp i hvert øyeblikk. Sette deg ned. Kjenne kroppen. Spørre: Hva trenger jeg akkurat nå. Hva trenger JEG akkurat nå? Lytte. Lytte ordentlig. Lytte radikalt. Hva trenger JEG? Det handler om å roe ned tempoet. Roe ned. Lytte. Tørre å ta valg som andre kanskje ikke liker. Tørre å være mindre sosial. Tørre å føle at du går glipp av noe. Tørre å være ærlig med deg selv. Tørre å ta tilbake din egen energi, rense, trekke den tilbake istedenfor å være der ute og ta ansvar for alle andre hele tiden.

Du har en fin arena å øve deg på de neste månedene. I bedriften. Med hundene. Her du er. Vi har gitt deg denne muligheten nå. Tar du den på alvor, tar du DEG på alvor?

Jeg blir trist fordi det føles som om jeg har prøvd så mange ganger, og at jeg feiler hele tiden, jeg overkjører nervesystemet hele tiden. Igjen og igjen. Hvordan kan jeg tro at det vil bli annerledes nå, at jeg vil greie det nå?

Som jeg sier så er det ingen quick fix og du blir ikke ferdig. Dette er ferskvare. Men du skal programmere inn en ny væremåte, en ny måte å ta vare på deg selv på, som er et steg videre enn hva du har drevet på med før. For det er helt nødvendig for helsa, for velvære, trivsel, jobben, penger, livet. For alt. Og tiden er nå. Hva skal til for at du sier ordentlig JA til denne oppgaven, denne nye væremåten, dette bevissthetsskiftet?

Jeg tror jeg er redd for å gi slipp på mitt gamle jeg. Redd for å ikke bli likt. Redd for å være rar. Annerledes. Teit. Dum. Redd for å bli avvist. Redd for å være slem mot andre. Være avvisende mot andre. Bli utestengt. Ikke ha venner ... og så videre.

Frykt er vanlig. Frykt ikke, det motsatte vil skje. Når du velger deg selv, vil andre bli enda mer tiltrukket av deg. For da utstråler du enda mer trygghet, tilstedeværelse og ro. Det motsatte av det du frykter, vil skje.

Det er betryggende at du sier det.

Lytt til regnet utenfor. Det er kommet til deg i dag for å rense. For å hjelpe deg med å gi slipp. For å omfavne en ny væremåte. En ny bevissthet. Et nytt lag. Et nytt nivå. En ny måte å velge å leve på. Det er naturlig å være trist over å gi slipp på en gammel væremåte. Og å være redd. Bare la de følelsene være der. Du trenger ikke å fikse dem. Ikke å endre på dem. Bare la de få være.

Så det var det drømmene skulle vise meg med mine gamle «venninner,» at jeg ofte i livet har flyktet, latet som, ikke vært sann mot meg selv? For å please andre. For å passe inn. For å høre til.

Korrekt.

Jeg tror jeg blir trist av dette fordi det er vondt å se at jeg har behandlet meg selv så dårlig. Ja, det er det jeg blir trist av. At jeg stadig vekk forlater meg selv, og forsvinner fra meg selv. Overkjører mine behov.

Det er ikke personlig. Ikke ta det personlig. Det er en del av menneskers ubevisste væremåter og valg. Det er det vi er lært opp til i verden, på skolen, jobben, av foreldre. Det krever mot og styrke til å bryte ut av slike gamle mønstre. Frykt ingenting og du vil miste ingenting.

Hva betyr det?

At du skal ta valg utifra kjærlighet til deg selv. Kun det. Ikke frykt. Når du tar valg i frykt har du alt å miste. Når du tar valg utifra kjærlighet har du ikke noe å miste.

Jeg tror jeg er trist over å se at både jeg forlater og avviser meg selv, og at andre også gjør det. At vi har så mye selvhat i verden. Og at jeg ser verden gjennom å se meg selv, at jeg får kjenne på kroppen nå hvor vondt kroppen har det av å ha forlatt seg selv i mange år, og at jeg blir trist over at så mange andre gjør det samme.

Dere som skal bringe denne nye verden inn i en ny form, trenger å lære og øve på dette nå. Hvis ikke blir dere for slitne i dette viktige arbeidet som skjer framover.

Lysarbeidere mener du?

Du kan kalle dem det, for eksempel.

Jeg kjenner at mye har blitt forløst på denne samtalen vår. I denne samtalen vår. Jeg har forstått noe dypere, ned på celleplan. Og samtidig er jeg fortsatt trist. Er det noe mer som ligger der, noe mer jeg ikke ser, som jeg bør se?

Ikke vær redd for triste følelser. Du trenger ikke å fikse dem. Bare la dem være der. Og husk å fylle på med noe godt etter denne samtalen der du har gitt slipp og forløst.

Jeg skal spise kjeks og drikke kaffe. Det føler jeg er påfyll nå.

Godt.

Ja, jeg kjenner meg roligere i kroppen nå. Roligere og samtidig er det en sorg der. Jeg gjør som du sier, og lar den være der. Jeg lar den være der. Jeg ønsker meg en klem i dag. En skikkelig god klem og det skal jeg be om.

Godt. Det er en måte å ivareta deg selv på. Å gi deg selv det du trenger ved å be om det fra andre.

Takk. Nå skal jeg reflektere over det vi har snakket om mens jeg spiser kjeks og drikker kaffe. Takk for dine kloke innsikter. Tusen takk.

Takk deg selv.

Ha det godt.

Om meg: Erika Ribu, forfatter, skribent og skrivekurs-holder. Sjekk ut den nyeste boka mi, Pippion og den fantastiske fantasien: https://www.erikaribu.no/pippion. Jeg starter opp et nytt kurs i sjelfull skriving der vi utforsker vårt indre via skriving 5. november. Sjekk ut kurset her: https://www.erikaribu.no/sjelfullskriving