Skriving, traumer og prokrastinering

I dag våkna jeg med denne tittelen. Jeg hadde spurt min sjel i går om råd. Jeg spurte:

Hva vil min sjel egentlig? Hvilken vei vil den gå? Vis meg veien og jeg skal gå, og vis meg hva jeg skal skrive om i morgen.

Så våkna jeg i dag, og ble liggende noen minutter etter at jeg hadde våkna. Da er jeg nemlig i Theta-modus, det vil si tilstanden mellom søvn og våkenhet. I den tilstanden er vi nærmere sjelen, og kan lettere motta direkte beskjeder fra vår kloke, vise sjel. Janet Conner sier at hun mottar alt hun skriver i Theta. Titler på bøker og nyhetsbrev. Hva med å prøve dette når du våkner i morgen: Istedenfor å ta opp mobilen, bli liggende og lytt.

I dag mottok jeg altså denne tittelen: Skriving, traumer og prokrastinering.

Hva skal jeg skrive om dette temaet, da? Kjære sjel, vis meg vei.

Du får svar. Bare lytt og motta, hører jeg.

Takk. Takk for at jeg er en kanal og takk for at det som trenger å komme ut gjennom meg, får strømme fritt uten at intellektet skal dømme det.

Hva vil du jeg skal si om temaet skriving, prokrastinering og traumer?

Del at vi ikke må piske oss selv. At vi ikke må være så harde mot oss selv. At ekstrem prokrastinering handler om dype traumer, og at det ikke bare er å «ta seg sammen» eller å lage en plan.

Det handler om noe mye, mye, dypere, og må løses på en klokere måte. Det handler om at kroppen og hjernen prøver å beskytte oss mot det vonde som en gang skjedde, for at det ikke skal skje igjen. Det er en helt naturlig beskyttelses- og forsvarsmekanisme. Hjernen forsøker å holde oss trygge. Det er derfor ikke noe bra å presse seg gjennom dette, men heller ta små, rolige steg for å gjøre oss trygge igjen.

Hvorfor skjer ekstrem prokrastinering i skriving?

Det skjer fordi vi har lært at skriving og kreativ utfoldelse er farlig. Det startet gjerne i barndom. Noen ganger i tidligere liv. Mange følte seg truet av dine talenter, din kreativitet, din annerledeshet og styrke – og ville kritisere, baksnakke og mobbe for å trykke deg ned. De forsøkte å få deg til å være mindre fordi de var sjalu. Du lærte på skolen i samfunnet at å være slik du er, var feil og for mye. At du ikke måtte vise hele deg, for da ville andre føle seg mindre. Du prøvde kanskje å uttrykke deg fritt, med skriving, maling, tegning, eller å gå med uttrykksfulle klær – for så å få kommentarer på at du var feil. For mye. For annerledes. For rar. Ikke godkjent, ikke godtatt. Kanskje ble du mobbet, utestengt, latterliggjort.

Når du i dag setter deg ned for å skrive, eller å uttrykke deg på en eller annen måte, reagerer kroppen. Den husker det som skjedde tidligere, og den forsøker å forhindre deg fra å oppleve det samme igjen. Den gir beskjeder om at det er farlig det du driver med, og får deg til å slutte med det, eller gjøre noe annet. Stemmene i hodet sier kanskje at du kaster bort tid, at du er håpløs, hvem tror du at du er! Og så videre. Stemmene repeterer gjerne det mobberne sa, bare at du har internalisert dem, og gjort dem til sannheten om deg selv.

At du ubevisst forsøker å holde deg selv trygg, ved å ikke skrive, kan enten vise seg i form av ekstrem prokrastinering, eller ekstrem perfeksjonisme. Ekstrem prokrastinering handler om at du vet at du har lyst til å skrive, eller uttrykke deg, men det kommer alltid noe i veien. Noe som må gjøres først. Eller at «det aldri finnes tid.» Du utsetter og utsetter. «Jeg skal bare det først, og så det og så det. Og så skal jeg skrive!» sier du kanskje. Og det har du sagt i årevis.

I ekstrem perfeksjonisme må alt være 100% perfekt før du kan starte. Du må vite alt om hele fortellingen du skal skrive, ned til hver minste detalj. Du må vite om du skal skrive på pc eller på papir. Alle ord og setninger må være helt perfekt fra første stund. Kanskje du redigerer samtidig som du skriver, for tenk om det ikke blir 100% perfekt. Du redigerer hver setning om og om igjen, helt til den blir perfekt. Angst og uro driver perfeksjonismen og du redigerer bort spontaniteten og gleden.

Hva er løsningen på ekstrem perfeksjonisme og ekstrem prokrastinering?

Løsninga er IKKE å presse eller pushe seg selv. Det finnes masse videoer, kurs og tips der ute om hvordan overkomme prokrastinering, som å sette seg mål, få en buddy som sørger for at du gjør det du skal og så videre. Men det er slik jeg ser det, en annen type prokrastinering enn den som er knyttet til dype traumer.

I traume-sammenheng trengs det andre løsninger og det handler først og fremst om å sende signaler til kroppen om at du er TRYGG. At det er trygt å skrive og skape nå. At det som skjedde i barndommen eller da traumene oppstod, ikke skjer nå. Og så kan du lære deg selv opp til at det faktisk er trygt å skape og uttrykke deg nå.

Hvordan gir vi oss selv beskjed om at vi er trygge?

1. En løsning på prokrastinering er å sette deg overkommelige ønsker.

Jeg skriver bevisst ønsker og ikke mål, for da blir det mindre kravstort. En løsning kan være å sette på klokka 10 minutter annenhver, eller hver uke, for å skrive. Da får du en overkommelig framdrift i skrivinga, som ikke er for skummelt for nervesystemet i starten. Kanskje du til og med velger 1 time annenhver uke, eller 1 time hver uke. Kjenn på det som føles bra for deg. Sett på klokka, og skriv. Forplikt deg selv til å sitte der hele tiden, uansett hvor ubehagelig det føles. Kjenn etter i kroppen: Blir jeg trøtt, får jeg angst, hva sier tankene mine, hvordan føles det?På denne måten gir du beskjed til deg selv om at «selv om jeg synes skriving er vanskelig, forplikter jeg meg til min egen kreativitet og skriving fordi jeg vet at dette er noe sjelen min vil.»       

2. En annen løsning er å vise nervesystemet ditt at skrivinga di KUN er for deg.

Mange av oss har opplevd snokende søsken eller foreldre som har lest i dagbøkene våre og gått over våre grenser. Og at når vi sa fra om det, ble det ikke tatt på alvor. Vi er kanskje redde for at det skal skje igjen, og trenger derfor å gi beskjed til nervesystemet vårt om at det er TRYGT å skrive, og det jeg skriver nå er KUN for meg, eller at JEG velger hvem jeg vil dele det med.

Da jeg var i min kreative spirituelle oppvåkning etter mange år med skrivesperre, viste jeg det jeg skrev til et par håndplukkede mennesker som jeg visste bare ville meg det beste. Jeg ga dem beskjed om at jeg kun trengte støtte og oppmuntring. Ingen kritikk. Jeg delte ikke offentlig. Jeg trengte først å styrke meg selv for å klare å dele, og da jeg følte meg klar, begynte jeg å skrive blogg og legge ut i sosiale medier. Det var en prosess, det tok mange år å bli trygg igjen.

En løsning er derfor å finne gode mennesker du kan dele med som du vet vil deg vel, eller å låse inn det du skriver. Lås det inn i f.eks. et skrin med en nøkkel som bare du har tilgang til, eller at du har passordbeskyttelse på dokumentene på PCen. Dette er en beskjed til deg selv om at: Det jeg skriver, er kun til meg eller de jeg velger å dele det med.

3. Bli med i en trygg skrivegruppe.

Mange blir med i silent writing-grupper, og noen har fått skrevet utkast til romaner på et år, kun ved å møte opp og skrive stille med andre en gang i uka. Da forplikter du deg til å skrive, men du viser ikke det du har skrevet til noen, og du får ikke tilbakemelding. Du skriver kun for din egen del.

Det kan også funke å være med i andre type skrivegrupper der du kan få være deg selv, skrive i ditt tempo, og ikke måtte dele med noen (om du ikke vil). Poenget her er også å forplikte deg, men å gjøre det trygt uten å presse deg. Hvis du presser deg for mye, aktiveres gamle traumer igjen, og kanskje du dropper å skrive helt. Små steg er nøkkelen. Små steg i trygge omgivelser.

4. Lytt til kroppen, ro ned og ta pauser

Lytt til deg selv og kroppen din før og etter du skriver, og ta deg pauser. La oss si at du har satt av 10 minutter hver uke til å skrive. Du har skrevet det i kalenderen. Hvordan føles det når det nærmer seg, hva sier tankene, hvordan føles det i kroppen? Får du angst, blir du trøtt? Prøver du å snakke deg selv ut av det?

Når du sitter for å skrive, kjenn på det samme: Hvordan føles det i kroppen, hva sier tankene, prøver du å snakke deg selv ut av det?

Det er vanlig for NF-typer (Myers-Briggs) med traumer at nervesystemet blir veldig aktivert når vi forsøker å uttrykke oss kreativt, og at gamle traumer aktiveres. Kanskje du, etter at du har skrevet, eller mens du skriver, trenger å puste ekstra bevisst. Og at etter du har skrevet, trenger å gå en tur, hvile, puste, ta en dusj, legge deg ned og sove litt?

5. Ta deg selv på alvor

Poenget med alt dette er å gi deg selv beskjed om at du tar deg selv på alvor, etter å ha forlatt deg selv i så mange år. At du nå tar dine drømmer på alvor, og du ønsker å gjøre dem til virkelighet. Men du ønsker ikke å presse og piske deg selv slik du har gjort før. Du ønsker å være god mot deg selv og gi deg selv det du trenger på veien, og at du skal ha det bra. Så derfor er det lurt å ta det rolig, hvile, lytte og gi deg selv det du trenger underveis. Eller kan som sagt gamle traumer aktiveres på nytt, og det kan bli ubehagelig.

I skrivekurset mitt sjelfull skriving som starter 5/11/24 snakker jeg en del om NF-typer (høysensitive, empater, intuitive, klarsynte) og hvordan vi fungerer på en annen måte enn mainstream-samfunnet. Det blir forelesninger om traumer, om hvordan finne tilbake til oss selv og slutte å ignorere oss selv, om intuitiv skriving og mye mer.

Vi skriver i et rolig tempo og kurset går over 16 uker slik at du har mulighet til å utvikle deg selv, få svar av deg selv og å bli kjent med deg selv.

Her kan du lese mer om kurset: https://www.erikaribu.no/sjelfullskriving 

Om du er nysgjerrig, men ikke helt sikker på om dette er for deg, kan du booke en samtale med meg her: https://calendly.com/erikaribu/kartleggingssamtale-med-erika?month=2024-10