Samtale med Caroline Myss og Teresa fra Ávila

I dag ble jeg vekket tidlig av Caroline Myss og Teresa fra Ávila som hadde beskjeder til meg. De ville blant annet forberede meg på mitt neste steg i livet, og fortelle meg om hvordan sjelen min kan få enda mer plass. De sa også noe interessant om dagens spiritualitet, at mange er for opptatt av traumer og det mørke - istedenfor å la sjelens lys og glede få mer plass. Det ble en slags samtale mellom meg, Caroline og Teresa. Kanskje heller en slags refleksjon og kontemplasjon. Les her: 

I dag tidlig hørte jeg på en samtale mellom Caroline Myss og Michael Toms på Storytel. De snakket om hvordan den store katolske mystikeren Teresa fra Ávila hadde kommet til Caroline Myss en dag hun hadde undervist om tidligere mystikere for en stor studentgruppe. Hun skulle egentlig undervise om flere mystikere, men idet hun begynte å snakke om Teresa, kom Teresa til henne og sa noe som «jeg er med deg nå.» Caroline klarte ikke å høre lenger, det var som om hun ble døv, og hørselen ble skrudd av. Teresa var der og hadde på en måte tatt over rommet. Studentene merket det, men Myss sa ingen ting. Resten av helga underviste hun bare om Teresa fra Ávila, og Teresa var med dem hele tiden.

Myss hadde skrevet på en bok i 8 måneder, men etter at Teresa hadde kommet  til henne denne dagen, slettet hun hele boka og sa til redaktøren sin: «Jeg skal skrive en ny bok i samarbeid med Teresa.» Dette var boka som senere ble kalt Entering the Castle, finding the inner path to God and Your Soul’s Purpose. Redaktøren sa ja, og hun fikk en deadline på 5 måneder. Redaktøren sa, spøkefullt: «Fortell Teresa at hun får 5 måneder!»

Da jeg hørte denne samtalen, og hvordan Caroline Myss snakker om sjelen, de gamle mystikerne, hva Teresa fra Ávila har lært henne, begynte jeg å gråte og ble veldig rørt. Det var som om alt ga mening, at hele kroppen min, sjelen, alle cellene sa JA, og visste at dette var sant.

Senere husker jeg ikke alle ordene, eller alt hva som ble sagt, men jeg husker følelsen av at alt stemte i meg. Jeg husker at hun sa at vi er for opphengt i traumer i dagens spiritualitet. Vi lar sjelen få for lite plass, og er altfor opphengt i det mørke, i gamle traumer, og finne noen vi kan skylde på for at livet er som det er. Altfor få vet å følge sjelen og si: Vis meg veien og jeg skal gå. «Thy will be done» som det står i bibelen.

Noen er redde for å hente fram sitater fra bibelen, eller å bruke begrepet sjel. De assosierer det med religion og dogmatisme. Jeg ser ikke slik på det, for jeg tror at vi trenger en ramme, vi trenger et utgangspunkt. Akkurat som Teresa fra Ávila hadde en katolsk ramme, som at Rumi hadde en islamsk ramme, trenger vi et utspring, noe å hekte oss i. Mange hekter seg i spiritualitet i dag, og det er greit, det gjør også jeg. Samtidig kjenner jeg ofte at det mangler noe i mange spirituelle retninger i dag. Jeg har mange ganger erfart at jeg blir sint og forbanna når jeg er på ulike samlinger/i kurs/grupper, og jeg forstår ikke hvorfor. Nå forstår jeg hvorfor: Det går ikke dypt nok, det er ikke sant nok. De er inne på noe, men det handler ofte mer om traumer og livsstil, enn om å la sjelen få plass. Og ofte skal vi konseptualisere, intellektualisere og er opptatte av å definere, heller enn å erfare. Erfare sjelen. Hvordan får vi den erfaringen? Kun ved å gå innover og erfare den.

Hvordan lar vi sjelen få mer plass? Ved å følge kilden, sannheten, stillheten. Gud. Noen kaller det Gud. Jeg knytter ikke Gud til noen religion. Jeg knytter det til følelsen av sjelen. Av en energiform, noe mystisk og magisk inni meg som ønsker å ta mer og mer plass. Når vi forsøker å forklare dette, forsvinner magien, så det går egentlig ikke å forklare. Det må oppleves. Derfor synes jeg det er vanskelig å beskrive hva sjelfull skriving er, for der gjør vi nettopp det – vi øver oss på å la sjelen få mer plass ved å reflektere, kontemplere, erfare, dele, diskutere. Det er ikke noe mål bortsett fra å la sjelen få mer plass. Noen får en bok ut av det, andre et foredrag, men målet er ikke det i seg selv, målet er å erfare og oppleve sjelen, og la den få mer plass i livet. Å fylle det tomrommet vi føler på, som vi ikke kan fylle med noe annet enn å oppsøke sjelen vår.

Som Caroline Myss sa, forvent alt, og forvent ingenting. Fjern forventningene. Oppsøk sjelen.

Noe av det som hindrer oss i å følge sjelens vei og la den få mer plass, er frykt for hva andre vil synes, frykt for å dumme oss ut. De fleste velger derfor et trygt liv innenfor de rammene de allerede kjenner til. De tør ikke å følge sjelens beskjeder og stemmer. De tør ikke, og de gjør det ikke, i frykt for hva som vil skje. De vet ikke at når sjelen kommer med beskjeder, er det det eneste riktige. De velger å høre på frykten istedenfor, som er det eneste som er feil.

Når vi lytter til sjelens beskjeder og stemme, er vi alltid støttet. Selv om ikke intellektet kan forstå hvordan det kan gå seg til. Jeg har prøvd det mange ganger før – å lytte til sjelens stemme og beskjeder som kommer gjennom, som virker helt ulogiske. Jeg har testet det ut, for å se hva som faktisk skjer. Og gang på gang ser jeg at jeg er støttet. Jeg tør å hoppe, og sjelen og universet tar meg i mot. Jeg reiste i mai til Costa Rica uten å vite hva jeg skulle der, uten noen penger. Jeg hoppet, og dagen jeg landet i Costa Rica fikk jeg «uventede» penger på konto som finansierte hele oppholdet mitt der nede. Dagen etter det møtte jeg en flere varke sjeler og fikk venninner som jeg tilbrakte hele oppholdet mitt med.

Nå har jeg de siste månedene fått beskjed om å reise til Chile. Da jeg lyttet til Caroline Myss i dag, forstod jeg at jeg skal på en sjamanistisk, mystisk reise. Jeg skal på en indre reise, og hvorfor akkurat Chile vet jeg ikke. Akkurat når vet jeg ikke heller, men når alt legger seg til rette, nøler jeg ikke med å hoppe på et fly, selv om jeg ikke vet hva jeg skal der. Jeg bare vet at jeg må følge min sjels stemme, for den er alltid rett. Den vet hva jeg skal i dette livet og hvorfor jeg har kommet hit. Egoet og intellektet kan mene alt de vil, og argumentere for ditt og datt, men de aner ikke det som sjelen aner. De henger etter. De kan forstå det i etterkant, men de er trege. Det er min oppgave å lytte til sjelen, følge den, og stole på den. Jeg vil ikke alltid få bevis, men jeg må tørre å hoppe likevel.

Da jeg hørte på Caroline Myss som skrev at Teresa fra Ávila er knyttet til katolsk mystisisme, ga alt mening for meg. Hvorfor jeg har valgt de foreldrene jeg har valgt, hvorfor jeg har vokst opp med en katolsk far i Polen der jeg måtte gå i kirken og be. Jeg har lenge motsatt meg at oppveksten min var slik, men nå forstår jeg det. At jeg også trengte en ramme som spiritualiteten og sjelen kunne vokse ut fra. Jeg valgte også min far fordi han skulle bli prest og var sterkt knyttet til kirken. Jeg havnet senere på et småbruk i Gudbrandsdalen som tidligere tilhørte Jon Rolie, en forfatter som etterhvert valgte å konvertere til katolisismen.

Jeg var på det småbruket omringet av kors, bøker og katolsk symbolikk. Vis-a-vis småbruket og nærmeste nabo, var en vakker åttekantet, gammel kirke. Universet forsøkte å vise meg noe igjen. Jeg leste en bok av Janne Haaland Matlary som heter «Hvorfor jeg ble katolikk.» For første gang i mitt voksne liv hadde jeg en nøytral holdning til religion og katolisisme, noe jeg tidligere hadde gjort alt for å komme meg unna. Nå leste jeg det Matlary skrev med nysgjerrighet og åpenhet. Jeg visste at jeg kunne lære noe av det hun skrev. Vi kan lære noe av alle religioner, vi kan lære noe av alle mystikere som er knyttet til ulike religioner. Samtidig behøver vi ikke å knytte oss til en spesifikk religion, hvis vi ikke ønsker det. Men vi kan alltid ha det som et bakteppe, en ramme. Noe å jobbe med, et grunnlag som gjør at vi forstår noe annet.

I går gjorde jeg et sjamanistisk rituale for Samhain (starten på vinteren), der jeg skrev Galdr-dikt og disse diktene pleier å være frampek for hvordan den neste tiden blir. Jeg skrev at jeg kom til å få mer klarhet i budskapet mitt og i det jeg formidler. Jeg føler at med Caroline Myss har det allerede begynt å skje. Hun kom for eksempel til meg før jeg skulle holde en workshop på Opaker. Jeg slo opp på en tilfeldig side i boka hennes «A time for Grace,» der hun forklarte hvordan hennes healing i grupper hadde gitt store resultater. Noen dager senere fikk jeg tilgang til en visualisering jeg skulle gjøre på Opaker. Jeg kastet alt jeg hadde planlagt og gjorde visualisering og healing på workshopen.

Jeg kom over Myss via forfatteren Janet Conner som jeg intervjuet på podcasten min. Conner er en mystiker selv, og skriver mye om andre mystikere i bøkene sine, og hun har flere ganger nevnt Caroline Myss. Jeg kjenner at dette er en slags initiering – starten på noe dypere som sjelen min lengter etter. Starten på en indre dypere forståelse, og samtidig starten på en ytre reise til Sør-Amerika og andre land, som snart skal skje.

Jeg synes det er spennende å leve når sjelen får mer plass, og dette forsøker jeg å lære bort i kurset i Sjelfull skriving. Det er ikke alltid så lett å sette ord på disse tingene, og derfor føler jeg av og til at kurset er vanskelig å markedsføre. Å definere hva sjelen er, går egentlig ikke. Men jeg tror at de som kjenner et dypere kall til et mer meningsfylt liv, og kjenner at de er klare for at sjelen skal få mer plass, vil kjenne en dragning mot meg og mot kurset, selv om de ikke vet hvorfor og selv om ikke intellektet klarer å finne gode argumenter.

Jeg ble vekket tidlig i dag og etter at jeg hadde hørt på Caroline Myss, var det akkurat som at hodet sprengtes, og jeg fikk ikke sove mer. Jeg hørte en stemme som sa: «Lag deg en kopp te, sett deg ned og skriv alt du har på hjertet. Da vil hodepinen gå over.» Det gjorde jeg, og nå etter at jeg har skrevet, har hodepinen gått over. Det ble kanskje for mye trykk i hodet når sjelen banket så sterkt på og bare måtte sette meg ned og reflektere. Sjelen elsker å reflektere, forresten. Reflektere, kontemplere, være. Være i den mystiske sfæren og kjenne på kjærlighetsenergier.

Har du det også sånn noen ganger? Hva er dine erfaringer med å tørre å gi sjelen mer plass?

Jeg ønsker deg en sjelfull lørdag!