Jeg er en ensom ulv

 For noen dager siden var jeg på en workshop med Lauren Sapala der temaet var The Lone Wolf og tilknytningsformer for INFJ personlighetstypen.

Lauren Sapala er ekspert på INFJ-personlighetstypen og underviser i kurs i temaet, og har skrevet mange bøker. Ved hjelp av hennes kunnskap har jeg greid å akseptere mer og mer av den jeg er og blitt mer glad i personlighetstypen min.

INFJ utgjør 1% av befolkningen i verden, og derfor er det VELDIG lett å føle seg annerledes og feil som INFJ.

Vi tenker på en annen måte, har andre verdier, interesser. Det meste er annerledes. Noen er imot denne typen kategorisering av mennesker, og ja, jeg ser faren ved å si at «jeg er sånn» og «du er sånn» utifra personlighetstester. Kanskje er det de som passer veldig godt inn i mainstream-samfunnet som sier det?

Uansett, jeg har studert meg selv i over 10 år nå og opplever derfor at personlighetstypen INFJ gir mening.

Det startet med boka til Susan Cain – Quiet – om å være introvert. Derav I-en i INFJ.

Ved å lese boka hennes forstod jeg hvorfor jeg synes det var så slitsomt å være sosial med folk etter jobben, hvorfor jeg ble tappet for energi i store folkemengder, og hvorfor jeg følte det var noe galt med meg som ikke greide å være like mye sosial som andre. Skolen og studiene var også veldig slitsomt fordi vi måtte sitte i et stort klasserom hele dagen, og man skulle sosialisere hele tiden. Det var mildt sagt tappende, og jeg kan aldri huske at noen lærere snakket om forskjellen på introvert/ekstrovert og hvordan vi har behov for ulikt stimuli.

Nå til dags opplever jeg at begrepene introvert/ekstrovert ofte brukes galt. Særlig i jobb-annonser og den slags. Mange tror at introvert betyr sjenert eller asosial, men det trenger ikke å bety det. Tvert i mot. Mange introverte mennesker er supre ledere, forelesere og offentlige talspersoner. Det handler bare om, slik jeg ser det, at vi lader opp på ulike måter.

En introvert person trenger å lade opp i små grupper eller alene, mens en ekstrovert lader opp i større grupper eller med mennesker. Å være introvert betyr også at den indre verden er mer spennende, eller det er der det skjer, heller enn den ytre verden. Jeg leste om en foreleser en gang som var introvert, og han sa at etter han hadde undervist i to timer, måtte han være alene og slappe av resten av dagen. Da kunne han ikke være sammen med flere folk.

Uansett, etter at jeg hadde lært om å være introvert og begynte å forstå meg selv mer, leste jeg bøkene til Elaine Aaron som handlet om høysensitivitet. (Antakelig knyttet til N – intuitiv og F – følsom i INFJ). Da falt enda flere brikker på plass. Jeg forstod at jeg var energetisk sensitiv for omgivelsene, at jeg følte lett det andre følte og var som en svamp for energiene rundt meg. Jeg forstod at jeg trengte å rense energien min, lade opp og være alene etter jeg hadde vært i store folkemengder, i byen eller på jobb.

Det hjalp ikke med beskyttelses-metoder som andre foreslo – som å se for meg en boble og diverse – det eneste som hjalp, og som fortsatt hjelper, er å være alene. Gjerne å lese. Da roer nervesystemet mitt seg og jeg lader opp.

Så på denne måten har jeg studert dette med å være INFJ på flere måter, både gjennom Susan Cain, Elaine Aaron og etterhvert Lauren Sapala. Parallelt med at jeg har studert deres filosofi og forskning, har jeg undersøkt for meg selv hva som stemmer. På den måten har jeg etterhvert kommet fram til at ja, dette Lauren Sapala underviser om INFJ stemmer faktisk ganske godt for meg. Jeg tror på denne typen tilnærming, at vi ikke skal sluke det andre forteller om oss gjennom ulike systemer, Human Design osv., men faktisk teste det ut selv og spørre: Er dette sant for meg?

Så for meg har det vært gull å lære om INFJ-personlighetstypen gjennom Lauren Sapala, for å bli glad i den jeg er, for å være i grupper med likesinnede og for å forstå meg selv.

INFJ og INFP-personlighetstypene er forresten ganske like, eneste forskjellen er at J er mer strukturert og liker å planlegge, og P-personen er mer spontan.

Så, tilbake til dette med ensom ulv. Jeg har lenge sett på det som negativt å være en ensom ulv ettersom samfunnet hauser og heier opp det ekstroverte idealet. Men før jeg skriver videre, hjelper det å definere hva en ensom ulv er, hva legger jeg egentlig i det?

Og dette jeg skriver er altså mye inspirert fra denne workshopen med Lauren som jeg var på her om dagen.

Det jeg legger i ensom ulv er:

• En person som trenger mye alenetid
• Som har andre verdier og interesser enn mainstream-samfunnet
• Som er koblet på det kosmiske, universet, det spirituelle
• Kan være en mystiker
• Har dyp åndelig kontakt (kan være gjennom tradisjonell religion, som oftest da knyttet til det mystiske innen kristendom/Islam osv.)
• Kan gjerne ha mann, barn, venner og familie rundt seg, men det er ikke det viktigste. Av og til (eller ofte) kan for mange mennesker rundt som krever mye føles som en hindring.
• Det viktigste er ens verdier, det indre og sitt arbeide
• Dette arbeidet kan være et spirituelt arbeide, at man ønsker og trenger å dedikere store deler av dagen til en spirituell praksis, eller et arbeide som å skrive, undervise, research, spirituell filosofi, religion og liknende.
• Den ensomme ulven passer ikke inn i samfunnets ideale om familieliv, hus, barn, hage, bil, hytte. Det er mulig at den ensomme ulven har alt dette, men at man gjerne ønsker seg bort mye, eller drar alene mye, og at man ikke identifiserer seg med de materielle godene eller folkene man har rundt seg.

Det er ikke slik at den ensomme ulven ikke har venner, eller til stadighet er alene. Men den ensomme ulven trenger å trekke seg bort fra andre mennesker, folk og ting med jevne mellomrom for å fordype seg i sitt arbeide.

Og det som var befriende for meg å høre om på denne workshopen, var særlig dette om at livet for den ensomme ulven ofte sentrerer seg rundt arbeidet. Før har jeg hatt terapeuter og hjelpere som har sagt at jeg må sette familie og venner først, hvis jeg skal ha familie og barn. Ikke være så arbeidsnarkoman og ikke bare være opptatt av arbeidet. Men da jeg var på denne workshopen, fikk jeg ikke lenger dårlig samvittighet for at jeg synes arbeidet er det mest spennende i livet. Og at jeg bruker mye av tiden min på kurs, selvutvikling, meditasjon, lese, research, undervisning, veiledning og skriving. Lenge har jeg tenkt at jeg må tilbake til slik jeg var før jeg ble 30, da jeg var ute på fest, hadde en vanlig jobb og var mer «normal.»

Men det ble så tydelig nå at jeg egentlig bare omfavner mer og mer av den jeg er ved å omfavne den ensomme ulven i meg. Og at jeg med god samvittighet kan fordype meg i, og sentrere meg om arbeidet. For det som skjer når vi avviser den ensomme ulven i oss, avviser vi en stor del av den vi egentlig er og vårt sanne jeg. Vi prøver å passe inn, være som naboen, være som de andre... Men egentlig lengter vi etter en dypere mening, som vi bare kan finne i oss selv og i det spirituelle arbeidet.

For det som skjer når den ensomme ulven ikke fordyper seg i det spirituelle arbeidet, blir hen frustrert, mangler retning, prøver å fikse alle andre, kaotisk – og livet gir lite mening. Det er arbeidet som gir mening. Og ikke misforstå her – som jeg nevnte over kan dette arbeidet bestå i å ha en spirituell praksis hver dag – det trenger ikke nødvendigvis være et arbeid som genererer penger.

Eksempler på en ensom ulv jeg kjenner til og ser opp til er Eckhart Tolle. Da han var i 30- og 40-årene maste de rundt ham om at han måtte bli noen. Få seg en jobb. Han hadde jo vært på vei inn i akademia, og hadde en lovende karriere foran seg. Så «kastet» han bort alt dette til fordel for den spirituelle veien. Det var etter at han hadde fått en spontan oppvåkning en natt, og våknet neste morgen med en total indre tilstedeværelse og ro. Det eneste som ga mening var det spirituelle arbeidet. Og i mange år bestod det i å være. Bare sitte og være. Og etter mange år begynte det å vokse fram et ytre spirituelt arbeide, og han ble en spirituell lærer.

Jeg var på retreat med ham i fjor og han fortalte om hvordan han lever. At livet hans ikke er særlig spennende og glamorøst. Han våkner om morgenen, drikker kaffe, og så sitter han i mange timer og bare er. Han kaller det «sitting quietly in a room.» Det er ikke mange av oss som greier det nå til dags. Bare sitte og være. Sitte i et rom alene uten å måtte tenke på noe, planlegge noe, men bare være. Og så går han ut en tur i naturen. Er med naturen. Sitter i naturen. Kommer hjem. Drikker en kopp te. På ettermiddagen spiser han middag med kona si Kim, prater om løst og fast. Det er et stille og rolig liv.

Og så har han jo livet sitt når han er ute på turné som er mer preget av aktivitet, men også da bevarer han denne indre stillheten, og han sier at det ikke er så veldig ulikt. Han setter seg i en bil, han er tilstede, han puster. Han venter på et bakrom, han er tilstede her og nå. Puster. Så går han inn på scenen, setter seg ned. Puster. Venter på at det skal komme noen ord ut av munnen.

Tankene og egoet er ikke tilstede og sier: «Dette er stort!» «Nå skal jeg snakke foran 2000 mennesker!» «Dette er en milepæl i min karriere.» Han bare er. Slik jeg ser det er han en av våre store læremestre i vår tid, og vi er heldige som får oppleve ham mens han lever.

I fjor var jeg på et kurs på Agapeinstituttet som handlet om livsoppgaven, og da møtte jeg min sjel som ga meg beskjeden: «Start ditt arbeide nå.» Sjelen min sa at det var på tide, og at det ikke var noe å vente på lenger, det var bare å sette i gang.

Det var et vendepunkt for meg, og etter det har det gått raskt med å slutte i jobben, begynne bedrift og leve ut mer av mitt spirituelle arbeide. Stole på at når jeg følger min sjelsoppgave, er jeg støttet.

Jeg trengte denne workshopen til Lauren Sapala her nede i Chile, for før jeg dro hadde jeg sett for meg noe annet. At jeg skulle møte masse mennesker, surfe, danse. Og jeg skal sikkert det også. Men det som har vokst fram siden jeg kom hit, er å bare være. Ha rolige dager. Spise. Meditere. Være på stranda. Skrive.

Jeg reiser ikke som andre mennesker. Og det har blitt tydelig på hostellet her jeg bor på når jeg møter andre reisende som skal se alle turistattraksjoner og har et høyt tempo.

Jeg kjører min egen greie, jeg gjør det som gjør meg glad. Og det er for tiden å bare være, oppleve, se, lytte, meditere, skrive. Ta det rolig. Og når tiden er inne for noe annet, vil det vokse fram naturlig. Ikke presse det fram, men la min natur få være min natur.

En siste ting jeg vil skrive – da jeg var tenåring, skulle vi feire jul på Solemskogen med familien. Det var mamma, Neil, Patrick, Teresa, min onkel Anders og jeg. Pappa skulle også være med, eller om han skulle komme neste dag på juleselskap 1. dag jul. Jeg var med pappa, og jeg husker at han fikk en telefon fra noen som lurte på hva han skulle gjøre i jula. Han svarte at han skulle være med døtrene sine og sa like etterpå: «Tror du jeg er en ensom ulv?» Akkurat som om det var noe negativt. Og siden da har jeg assosiert det å være en ensom ulv med noe negativt, selv om det er en del av min natur. For jeg har misforstått hva det var. Jeg trodde det betydde å alltid være alene, ikke ha noen venner, være en person som ingen vil være sammen med.

Det kan nok bety det i visse tilfeller også, men jeg tror veldig på dette med at hvis vi avviser den ensomme ulven i oss, avviser vi vår natur og den vi er. Så istedenfor å gjøre begrepet til noe negativt, velger jeg å omfavne det å si: Jeg er en ensom ulv. For nå vet jeg hva det handler om.

Lauren Sapala fikk spørsmål på workshopen om hvordan det er å være en eldre ensom ulv og en eldre INFJ som var alene, uten partner, barn osv. Lauren Sapala sa hun var meget misunnelige på disse menneskene som kunne gjøre akkurat som de ville, og at hun gledet seg til det var hennes tur. Da hun sa det, ble jeg glad for at jeg er i min situasjon, glad for at jeg har mulighet til å reise og gjøre akkurat som jeg vil nå. Glad for at jeg har mulighet til å fordype meg i mitt spirituelle arbeide. Når tiden er inne for noe annet, vil det sikkert endre seg. Det er ikke noe å stresse med.

Hva med deg, føler du at du har en ensom ulv i deg som du undertrykker, avviser eller fortrenger fordi samfunnets ideale er det motsatte?

Hva i livet ditt kan du endre på for at den ensomme ulven kan få mer plass?

Ps. bildene er fra chatGPT, fra en venninne som spurte om hjelp til meg i sorgen over Honey og Babe. Da ble disse bildene generert <3