Hvordan trene opp tillitsmuskelen?

Jeg har vært i Brasil i snart to uker nå. Det har vært veldig krevende fram til torsdag, og nå endelig kjenner at jeg begynner å komme inn i rytmene her, at jeg føler meg tryggere og mer på plass. Det har vært krevende av mange årsaker. Det ene har vært språket. Jeg kom hit fra Chile der jeg snakket flytende spansk. På det siste stedet jeg var i Chile, i Pichilemu, hadde jeg det kjempefint med mange gode venner og jeg kunne snakke både engelsk og spansk flytende og fritt. Så kom jeg hit og plutselig forstod jeg ingenting. Eller, det vil si, jeg forstår mye portugisisk, men jeg kan ikke snakke flytende. Jeg kan si noen setninger og ord, men flyten er ikke der. Det føltes veldig frustrerende. Og så var det energien her. Det er mange afrikanere i Rio, i Brasil i det hele tatt, og energien er mer høylytt og intens. Det synes jeg også var utfordrende. Det er også krevende å se så mange fattige og hjemløse på gata, over alt. Uten å kunne gjøre noe med det. 

Så det har satt ting i perspektiv. For det som har vært mest krevende for meg er at jeg har vært ganske blakk de siste ukene. Og dette tror jeg egentlig er en INFJ-ting, eller kan være, å leve i det ekstreme sjiktet av livet. Å ikke vite, å kaste seg ut, uten noe sikkerhetsnett. Det gjør jeg stadig vekk, men jeg har aldri vært så ekstrem (tror jeg), som nå. For du skjønner, det gikk så langt som at jeg begynte å få gjeld, noe jeg vanligvis ikke har. Og jeg ante ikke hvordan jeg skulle overleve videre. Jeg hadde en mulighet til å selge bilen min i Norge, og jeg planla å få flere inn på skrivekurset som starer i mars. Og noen 1-1-kunder. Men ingenting av dette var garantert. På et tidspunkt snakket jeg med Kristin Flood som jeg hadde veiledning med, og sa at dette sier jeg ikke til så mange, men jeg tror jeg er litt gal. Jeg er i et nytt land uten å vite hvordan jeg skal overleve videre.

Det kom til et vendepunkt. Jeg bodde et sted og delte leilighet med en Brasilianer. Det var hyggelig først, men så begynte intuisjonen å mase om at jeg skulle bytte sted. Jeg ignorerte det og sa, nei, det orker jeg ikke. Den insisterte. Den sa: Når du bytter sted, fra denne energien til noe annet, vil det med penger løsne. Her er energien for stagnert. 

Og det følte jeg også, at energien ikke var god på det stedet der jeg var. Så da gikk jeg i kirken en dag og ba. Jeg gikk i en kirke på Ipanema som heter Nossa Senhora de Paz (noe sånt), og jeg kom midt i en sterk bønn. Jeg har nemlig drevet og utforsket bønn og katolisisme her nede. Av en eller annen grunn er det noe som tiltrekker meg. Ikke fordi jeg er særlig religiøs, men jeg liker stemningen i katolske kirker. Og jeg vet at flere er veldig katolske her nede, så energien i bønnen i kirka, er desto sterkere. Så jeg havnet mitt i en bønn i en messe, og kastet meg ned og ba. Jeg sa: Kjære Gud, nå trenger jeg hjelp. Jeg trenger et økonomisk mirakel. Jeg klarer ikke mer.

Samtidig var jeg klar over at det faktisk ikke stod så ille til med meg. Jeg måtte spørre meg selv i hvert øyeblikk: Har du et problem AKKURAT nå? Nei, det hadde jeg ikke. Jeg hadde mat på bordet, jeg gikk aldri sulten, jeg hadde en seng å sove i og jeg hadde helsa i behold. Altså mer enn hva mange av de hjemløse jeg gikk forbi på hvert hjørne, hadde. 

Så egentlig stod det ikke så ille til akkurat i øyeblikket. Dette har jeg lært av Eckhart Tolle, for han bodde på gata i 2 år og hadde ofte ingen penger eller veldig lite. Men han var alltid støttet, og han hadde tillit til at han alltid fikk hjelp.

Dette snakket jeg med Kristin Flood om i veiledningen, at jeg holder på å trene opp tillitsmuskelen. Derfor måtte jeg kanskje opp et hakk denne gangen, at jeg måtte føle på ekstra mye frykt og jeg måtte være i et nytt land helt alene uten å vite hvordan jeg skulle overleve videre. Jeg måtte enda mer ut i det ekstreme enn før og derfor ble frykten enda sterkere. 

Så etter at jeg hadde bedt i kirka den kvelden, kom jeg tilbake til leiligheten med brasilianeren, og vi havnet i en diskusjon som gjorde at jeg valgte å bytte sted neste dag.

Etter å ikke ha sovet særlig den natta, snakket jeg på telefon med min mor neste dag og gråt. "Det har vært så vanskelig, det er så vanskelig!" hulket jeg. Hun sa jeg kunne låne penger av henne, men jeg ønsket ikke det. For jeg ønsket virkelig å trene opp denne tillitsmuskelen og jeg ønsker å klare meg selv.

Og så snudde alt i løpet av noen dager. Jeg byttet sted neste dag og fikk meg et studio der jeg kunne være i fred og ro. Neste dag fikk jeg solgt bilen min som gjorde at jeg frigjorde kapital, og jeg fikk en ny 1-1-kunde.

Det måtte virkelig bli veldig mye verre, før det ble bedre. 

Og det var dette Kristin og jeg snakket om, at for hver gang jeg opplever denne tilliten - at jeg faktisk alltid er støttet og alltid får hjelp, at pengene alltid kommer, vil frykten kanskje minske. At neste gang det skjer, kan jeg huske tilbake på da jeg var i Brasil helt alene uten en eneste krone. Og det gikk bra det også.  

Jeg gjorde også mange andre ting hver dag for å holde meg på rett spor. Som å gjøre meditasjon og puste-øvelser hver gang frykten tok over. Høre på musikk. Gå på stranda. Jeg skrev ned hva jeg er takknemlig for hver dag. Jeg sa affirmasjoner høyt. Som om det jeg ønsket meg allerede hadde skjedd. Så.. Selv om alt virker håpløst og det er motbakke etter motbakke, kan vi alltids gjøre noe for å endre energien. 

Så fort jeg hadde fått penger inn på konto, donerte jeg også 5000kr til Røde Kors fordi, og dette har jeg opplevd flere ganger selv. At jo mer du gir til gode formål der ute, jo mer får du tilbake. Det er en velkjent lov, at når vi gir bort ca 10% av det vi har, vil vi få mangedoblet tilbake. Det trenger heller ikke alltid være penger det vi gir, det kan være av tiden vår, kunnskapen vår og så videre.

Et spørsmål som det er fint å stille seg selv hver dag når vi våkner er: Hva kan jeg gi i dag? Kanskje du kan gi et smil til noen, et kompliment, en hjelpende hånd, et måltid, en kaffe, en blomst. Det trenger ikke å være så mye. Kanskje du kan gi ekstra oppmerksomhet til naturen, blomstene og dyra? Det er mye vi kan gi, og det handler om intensjon. Ønsker du å gi bare for å få tilbake? Det hørtes kanskje sånn ut med Røde Kors og det jeg ga, men jeg følte en stor genuin glede i hele går etter å ha donert de pengene. Det gjør noe med oss, ofte på et ubevisst energetisk plan, når vi gir uten å forvente noe tilbake. Og ofte er det sånn at vi får tilbake et annet sted enn dit vi ga. Det er ganske snedig. Test det ut selv, og se hva som skjer.

Så i dag skal jeg kose meg i Rio med senkede skuldre og visshet om at jeg er støttet og hjulpet, uansett. Hjelpen er alltid nær, bare vi ber om den. Og gjerne gå i en kirke eller et annet hellig sted for å be, der er energien sterk. Når vi ber sammen, mange mennesker, kan mirakler skje.

Ønsker deg en fin dag <3

Klem fra meg