Hva er sant for deg?

Det er blitt populært med personlighetstester, Human Design og andre systemer for å forstå seg selv og hvordan vi fungerer. Dette er vel og bra, men slik jeg ser det ligger det mer verdi i å forstå og bli kjent seg selv innenfra først. På den måten er du bedre rustet til å vurdere hvorvidt det som kommer utenfra og inn, er sant for deg eller ikke. 

Nå skal det sies at jeg selv er veldig interessert i personlighetstester, særlig Meyers-Briggs, og jeg har lest hundrevis av bøker og forskningsartikler om høysensitivitet, personlighetstyper, spiritualitet og selvutvikling. Det har hjulpet meg med å forstå ulike mennesketyper og personligheter, og jeg synes det er veldig spennende å lære om meg selv og om hvordan mennesker fungerer. 

Jeg mener imidlertid at personlighetssystemer og tester bør studeres samtidig som du blir kjent med deg selv innenfra og ut. Jeg ser altfor mange som stoler for mye på hva andre forteller dem om hvordan de er, og så glemmer de å spørre seg selv om det egentlig er sant for dem. Det er vel å bra å forstå seg selv bedre ut i fra et system som noen andre har lagd, men glem ikke at det er nettopp det: Et system som noen andre har lagd. Det er ikke sannheten om deg selv, og det beste er å bli kjent med deg selv først eller samtidig som du leser og lærer om personlighetssystemer. Da har du bedre forutsetninger for å vurdere om det du lærer, stemmer med din egen opplevelse av hvem du er. 

Det har blitt etterhvert veldig populært med et system kalt Human Design, særlig i business-sammenheng. Ut i fra dette systemet blir folk rådet til å jobbe med markedsføring og salg på ulike måter. Jeg hører stadig folk si ting som: «Human Design-kartet mitt sier sånn og sånn, og utfra kartet mitt er jeg slik og sånn. Derfor bør jeg markedsføre og jobbe slik og sånn.» 

Vi mennesker er så mye mer enn disse testene og systemene. Vi er uforutsigbare, vi er følelser og tanker som varierer fra dag til dag, vi har med oss en oppvekst og ulike erfaringer. Vi endrer oss med årene, vi endrer oss gjennom livet. To mennesker som har lik design eller personlighet ifølge et system, kan være vidt forskjellige mennesker som oppfører seg helt ulikt og som trenger helt forskjellige ting. Disse testene kan være veiledende på noen områder, men det er bare det: En veileder. Det er ikke sannheten om deg selv, det er ikke den du er.  

Det kan også skape mye kaos, stress og press å følge råd utfra personlighetssystemer fordi kanskje en person har en livssituasjon, noen erfaringer eller hindringer som gjør det vanskelig å følge disse rådene. Kanskje det ikke er noe lurt å gjøre slik og sånn akkurat nå, eller i det hele tatt. Jeg er mer tilhenger av å lytte til hva som føles sant for deg selv akkurat nå, samtidig som du tar andres råd i betraktning. Det gjelder også når du er med på kurs og noen forteller deg, ut i fra sin erfaring, hva du bør gjøre. Jeg er mer tilhenger av at kursholderen deler av sine erfaringer og det hen kan, samtidig som hen oppfordrer deg til å lytte og finne ut hva som er sant for deg, og inspirere deg til å handle utfra det. 

Vi er vant til å bli fortalt hva vi skal gjøre: På skolen, jobben og på mange andre arenaer i livet. Derfor er det ikke rart at mange av oss søker til kursholdere, personlighetssystemer, eller andre som skal fortsette å fortelle oss hvem vi er og hva vi burde gjøre. Jeg sier ikke at vi ikke skal følge råd heller, for det er mange mennesker der ute som har gode råd og som kan lære oss noe vi har bruk for. Jeg bare sier at vi ikke skal sluke alt rått. Vi kan lytte til råd, høre hva som blir sagt, og deretter tenke, reflektere og spørre: Er dette sant for meg? Er dette bra for meg? Stemmer dette for meg?

For hvis du mener at andre mennesker, eller et system som noen har lagd, vet bedre enn deg selv, har du gitt fra deg makta di. Du gir fra deg din egen kraft, din egen verdi og du sier samtidig at du ikke har tillit til deg selv. Det kan imidlertid være en lettvint løsning i vanskelige situasjoner der vi ikke aner hva vi skal gjøre. Da er det deilig at noen andre forteller oss det. 

Jeg har selv opplevd dette med en veileder jeg hadde for noen år tilbake. Jeg var i en vanskelig situasjon og inn kom en veileder som skulle gi meg råd. Personen hevdet å være helt nøytral og aldri bestemme over hva folk skulle gjøre, men jeg opplevde det motsatte. Personen bestemte faktisk veldig mye over andre, over viktige saker som når de var klare for å gå inn i et forhold, hvor lenge de skulle være sykemeldte og når de var klare for å gå tilbake på jobb osv. Jeg tror ikke dette var vondt ment, for ut ifra denne personens erfaring, hadde hen opparbeidet seg et system som så ut til å hjelpe mange. Det var heller ikke svart-hvitt eller bare negativt (som det sjeldent er), for personen hjalp meg også med å bli sterkere og å finne ut av ting. Samtidig manglet det balanse der, og jeg opplevde personen som litt for glad i kontroll og i å bestemme over andre. Jeg kom meg ut av dette etterhvert, og jeg måtte kanskje oppleve det for å komme dit jeg er i dag, der jeg har fått en mye sterkere indre stemme og en større tillit til meg selv. 

Måten jeg har fått en sterkere indre stemme som jeg stoler mer på, er å hele tiden lytte, lese meg selv, reflektere, evaluere, revurdere. Og dette gjør jeg ofte, for jeg har veldig lett for å bli påvirket av andre menneskers stemminger, energier og meninger. Derfor trenger jeg alenetid for å finne ut av hva jeg egentlig synes og føler. Det er ikke alltid lett, og av og til går jeg i baret, men jeg forsøker så godt jeg kan. Det er heller ikke slik at jeg lever alene på en isolert øy og ikke snakker med noen, eller aldri tar i mot råd fra noen. Selvsagt ikke. Men jeg er blitt bedre på å skille mellom andres stemmer og min egen. Hvis jeg er i en situasjon, la oss si på et kurs eller forelesning, med noen som forkynner et eller annet, da spør meg selv samtidig: Føles dette sant? Hvordan kjennes kroppen? Hvordan er energien? Får jeg energi av dette, eller blir jeg dratt ned? Hva er sant for meg av det personen sier, hva er ikke sant? 

Og så sorterer jeg hele tiden mens jeg lytter. Etterpå passer jeg også på å sortere: Hva kan jeg ta med meg av det den personen sa, og hva forkaster jeg? Noen ganger tester jeg ut ting en person har sagt for å prøve ut, for å se om det fungerer for meg. Andre ganger vet jeg at det ikke kommer til å funke, og dropper å i det hele tatt prøve det ut. 

Når noe føles sant for meg, får jeg ofte frysninger i kroppen, og energien føles oppløftende, som et sterkt JA. Jeg kjenner energi i hender og føtter. Når noe føles feil, skjer det motsatte. Energien daler nedover og jeg mister energi, kroppen sier NEI.

Å lytte til disse JA- og NEI-signalene krever at vi tar et skritt tilbake, kanskje mediterer eller skriver og får rom og ro rundt oss til å kjenne etter. Men… Det er ikke alltid vi har tid til det, noen ganger må vi ta en rask avgjørelse. Det kan da hende at vi tråkker feil, og tar en «gal» beslutning, og det er greit. Vi er bare mennesker. Og slik jeg ser det, er det heller ikke noe som er rett eller galt, det bare er. Det er erfaringer, det er lærdommer, det er livet sjøl. Vi er ofte så redde for å gjøre eller si noe feil at vi kan oppleve å bli paralyserte. Men vi er ikke kommet hit på denne jorda for å sitte å vente, eller å være 100% sikre på alt vi gjør, da er det bedre å gjøre noe som kanskje er «feil,» enn å ikke gjøre noe. Poenget er ikke å få til alt helt perfekt eller at alt skal bli «riktig» heller. Poenget er å lytte så mye som mulig og forsøke å ta så mange gode beslutninger for oss selv, slik at vi lever i tråd med vår indre sannhet og våre verdier, og på den måten får et best mulig liv. 

Når jeg skriver dette, forsøker jeg også å lytte. Jeg spør: Hva skal jeg skrive nå, og blir stille og lytter. Så kommer det et svar. Det kan du også prøve når du skal ta en beslutning, eller ønsker svar på et spørsmål. Av og til kommer svaret med en gang, av og til er det stille, av og til er svaret at det ikke er noe svar. Slik fungerer intuisjonen, sånn jeg ser det. Intuisjonen tenker langsiktig, og den vet alltid ditt beste, selv om du ikke forstår det selv akkurat der og da. 

La oss si at du skal ta en beslutning, en viktig beslutning, og gjerne vil ha svaret nå, du vil ta et valg. Så spør du innover, du søker svar i deg selv, men får bare stillhet. Eller du hører at det ikke er noe løsning akkurat nå, at du skal vente. Intellektet liker dette dårlig, og prøver å presse på for å finne et svar. Men det klokeste jeg har erfart i slike situasjoner, er å ta intuisjonen på alvor, på at løsningen ikke er klar. Og når du gir slipp, får du ofte klokere svar enn når du presser på for å få en løsning. Å følge intuisjonen handler ofte om å innta en «vent-å-se»-holdning. Det kan være skummelt, for vi er gjerne lært opp til at vi må være effektive, produktive, gjøre, gjøre, gjøre. Ta gode beslutninger på stående fot. 

Intuisjonen er som nevnt mye mer langsiktig og klok. Den vet best, i det lange løp. Det betyr ikke at vi aldri tar raske beslutninger, tvert i mot. Det handler heller om at noen ganger er ikke løsningen helt klar. 

La meg ta et eksempel: Du opplever å ha lite penger akkurat nå, og stresser med det. Da kan det være fristende å ta en hvilken som helst jobb for at angsten og frykten skal gå bort. Samtidig sier kanskje intuisjonen at «vent å se, det kommer noe bedre,» eller «den jobben er ikke riktig nå.» Jeg har selv vært i slike situasjoner, og jeg vet at det er kjempevanskelig å lytte til intuisjonen når frykten og angsten skriker høyt. Det er vanskelig å leve i usikkerhet, særlig når det gjelder penger. Det krever mye tillit og mot.

Akkurat der er jeg inspirert av en venn av meg, som er veldig god på å følge intuisjonen og flyten. Han har levd uten mye penger i mange år, og samtidig alltid gitt til gjester som har kommet, og til venner rundt seg. Han har alltid kunne gi noe, selv om han ikke har mye selv. Og det har alltid ordnet seg for ham. Han har fått penger her og der, og folk har hjulpet ham. Jeg tror det er fordi han gir mye med sin egen energi, ved å være den han er, ved å være tilstede for andre mennesker. Han er en «frequency holder,» som Eckhart Tolle kaller det –spirituelt oppvåknede mennesker som holder andre mennesker som bærer energien og hjelper andre ved å være tilstede med sin oppløftende energi. Min venn har hele tiden hatt tillit, og fulgt intuisjonen, også når den har virket totalt ulogisk. For eksempel når han får en beskjed om å dra på tur et sted, uten penger. Det har alltid løst seg. Og nå, nå noen år etterpå, får han plutselig en del penger fra noe arv som hjelper ham videre. Det er inspirerende. 

Dette har jeg sett flere ganger: Hjelpen kommer som regel når du hjelper deg selv. Når du er tro mot seg selv og lever i tråd med dine verdier og din sannhet, får du hjelp. Den kommer kanskje ikke akkurat når du ønsker det, eller når du vil. Den kommer når tiden er inne. 

Jeg sier heller ikke at vi ikke skal ha penger, og at det er en dyd å være fattig. Jeg bare sier at vi ikke nødvendigvis skal gjøre masse ting som kroppen stritter imot, og som er helt feil, bare for å døyve angst og frykt. Jeg tror ikke at livet vil oss så vondt, at det skal være vondt å leve. Jeg tror ikke at det er meninga.  

Så, tilbake til dette med personlighetstester. Jeg skriver nå en bok om høysensitivitet, noe jeg av grunnene jeg har nevnt over, synes er utfordrende. Nettopp fordi jeg ikke er tilhenger av å definere hvordan andre mennesker er. Derfor forsøker jeg så godt jeg kan å unngå formuleringer i boka som: «Du er høysensitiv, og derfor er du slik og sånn.» Det er en hårfin balanse fordi jeg selv har fått mye hjelp av å lese forskningsartikler og bøker om høysensitivitet, og det har hjulpet meg med å forstå meg selv. Når jeg har intervjuet mennesker til boka, har jeg i tillegg kjent meg veldig igjen i det de sier, og jeg ser det samme mønsteret gå igjen basert på det jeg har erfart, lest og observert. Så det er noe der, det finnes noen likhetstrekk, det finnes et gjentakende mønster. For eksempel at vi har sterk intuisjon, vi er kreative, og vi føler oss ofte som observatører av samfunnet. At vi ofte har følelsen av å ikke passe inn, at vi tenker og føler om verden på en annen måte og at vi føler og kjenner veldig dypt om natur, mennesker og dyr. Audun Myskja har observert de samme mennesketypene og kaller dem for «søkerne,» andre har kalt dem kreative kunstnersjeler, i Meyers-Briggs testen kjennetegnes de som intuitive følere. Andre kaller dem for «empater.» Det finnes mange definisjoner. 

Samtidig er det viktig for meg å forsøke å gå inn i intervjuene med åpenhet og forsøke å legge fra meg alle forhåndsdefinerte forestillinger om de jeg intervjuer. Er det egentlig mulig, da? Dette er diskutert i forskning, og det er vel ikke helt mulig å være totalt objektiv i møte med sin egen forskning og med intervjuobjekter. Vi har alle med oss vår virkelighetsoppfatning, og jeg har en subjektiv interesse av å skrive om dette temaet, slik som de fleste forfattere og forskere har en subjektiv interesse av å skrive om og forske på det det de skriver om og forsker på. 

Jeg prøver derfor så godt jeg kan å møte de jeg intervjuer med åpenhet og nysgjerrighet, og legge fra meg det jeg allerede vet, har lest og erfart. På den måten kan det hende jeg får nye innsikter og nye perspektiver. Samtidig har jeg nådd et teoretisk metningspunkt nå ved at de fleste jeg intervjuer og snakker med om temaet, på en eller annen måte passer inn i det mønsteret jeg har observert gjennom mange år. 

Betyr det jeg har skrevet i denne artikkelen at vi skal slutte å ta kurs, skrive, lese bøker, slutte å dele våre erfaringer og slutte å lære av hverandre, fordi vi til syvende og sist vet best? Absolutt ikke. Jeg elsker å studere og utdanne meg, lære og erfare nye ting. Det skjer som regel via kurs eller utdannelser. Men det gjelder å gå inn i disse kursene og systemene med en holdning om at jeg ikke skal sluke alt, og heller gjøre som jeg skriver over: Vurdere, etterprøve og hele tiden spørre meg selv: Hva er sant for meg, hva kan jeg ta med meg videre, og hva er ikke sant for meg? På den måten tar vi tilbake makta og vi får mer tillit til at vi vet hva som er best for oss selv.

Denne artikkelen handler ikke om at vi er roboter som lever isolert fra hverandre og at hver enkelt vet best. Tvert i mot, vi lever sammen, vi lever i en større sammenheng, og vi trenger hverandre. Vi trenger hverandres erfaringer, råd, støtte og hjelp. Poenget som jeg håper har kommet fram, er at vi gjør oss selv godt ved å ha to tanker i hodet samtidig: Både lytte til oss selv og andre. Ja, vi skal være sammen, på jobb, på kurs, i utdanninger, i familier, i vennskap, i samfunnet. Vi er både individer og vi lever i fellesskap – og jeg tror det skaper en bedre balanse om vi i større grad lytter til oss selv også i møte med andre.