Farvel Honey og Babe

Kjære Honey og Babe.

Dette er en hyllest og en farvel til mine to hunder og beste venner som begge har dratt over til den andre siden i høst. Babe i oktober og Honey natt til tirsdag 3. desember. Jeg har unngått å skrive noe offentlig fordi det er vanskelig, men nå føler jeg for å markere en avslutning, også i det ytre.

Honey og Babe har vært mine beste venner og nærmeste de siste 5 årene. Når alle rundt meg fikk kone/mann og barn, fikk jeg meg istedenfor to hunder. De har vært min nærmeste familie i mange år.

Honey, Babe og jeg var så heldige å få være i Kirkestuen på Hundorp i Gudbrandsdalen i 4 år. Vi reiste opp til Venabygdsfjellet så ofte som mulig og stod på ski innover i fjellheimen. Honey og Babe foran og jeg ble dratt etter. Det er noe det vakreste jeg har sett og opplevd – hvite fjell, sol og jeg alene med hundene innover i den endeløse fjellheimen.

Honey og Babe var veldig forskjellige, og jeg kunne kjenne meg igjen i begge to. Babe var leken, tullete og vimsete. Hun prata mye, og særlig når vi skulle på tur prata hun ivrig. Honey var sjefen og opptatt av å ha kontroll. Og veldig smart. En ekte lederhund og alfa. Hun likte å ha kontroll og likte det dårlig når Babe fikk kos og oppmerksomhet. Da kom hun bort og stjal kosen. Babe var mer tilbakelent og nonchalant.

De var forresten kullsøstre, det vil si akkurat like gamle.

Vi har hatt det mye gøy, reist rundt på hytteturer med venner, på besøk til andre, og de har også vært med på turer med andre uten at jeg var med. Etterhvert ble de veldig gode til å tilpasse seg, og gode sosialt.

Spesielt koselig var det å sove inne i sofaen sammen, for det skjedde bare når det hadde vært operasjoner eller noen var syke. Ellers sov de ute i hundegården. Men når noen hadde blitt operert eller var syke, passet vi på hverandre inni masse deilige tepper og dyner, spiste medisiner og god mat, og forlot ikke sofaen før alle var friske igjen.

Det har også vært et stort ansvar, og til tider har det føltes veldig krevende å ta meg av to store hunder alene. Heldigvis har mamma hjulpet med avlastning, men jeg har følt det som at de har vært mitt hovedansvar. Særlig krevende har det vært etter ulykker eller operasjoner, for det har ikke vært få av dem.

Babe løp etter en sau for noen år siden og brakk foten sin. Først prøvde de å gipse den, men så måtte heller en tå amputeres. En annen gang fant jeg Babe svekket i hundegården og kjørte til veterinæren. Hun hadde en svulst i milten og de visste ikke om hun ville overleve. Mens de opererte henne i to timer, visste jeg ikke om jeg fikk se henne igjen. Før det hadde hun livmorbetennelse og måtte fjerne livmoren. Da overnattet hun hos de dyktige veterinærene på Nordberg dyreklinikk. Etter det fikk Babe en svulst på øyet som måtte fjernes.

Honey har hatt mindre akutte operasjoner, bare en godartet svulst på venstre hofte som ble operert bort, og ellers dårlige tenner. Hun var mye hos tannlegen og fikk tannrens på Stav dyreklinikk på Tretten.

Når jeg skriver dette og ser tilbake, er det veldig rart å tenke på at jeg aldri får se dem igjen, og aldri oppleve det som var. Det livet vi hadde er over. Samtidig har jeg merket at det har gått mot slutten og at ting har endret seg. I slutten av 2023 kunne vi ikke lenger være i Kirkestuen for eieren skulle flytte tilbake. Formen deres endret seg også fra de var 13 år og de ble langsommere med flere vondter i hofter og ledd. De kunne ikke lenger trekke som før. De var blitt pensjonister.

I 2024 merket jeg også at jeg begynte å lengte mot å reise og å oppleve nye ting, og samtidig ønsket jeg ikke å reise fra dem. Det ble en liten indre konflikt og en drakamp mellom det gamle og det nye. 2024 har vært et år for både avslutninger og nye begynnelser.

Jeg angrer på at jeg ikke var der da Babe døde i Oktober. Jeg var på Opaker gård, og selv om jeg hadde fått fornemmelser om å reise tilbake til Son og tilbake til hundene, gjorde jeg det ikke. Dagen før Babe døde ble jeg omhyllet av en sterk kjærlighetsenergi og en stor kraft. I etterkant har jeg motatt det som at Babe ønsket å si hadet til meg. Jeg opplevde henne som en veldig høyfrekvent hund med god energi. Da jeg spilte Toccata i D-moll av Bach på trekkspill, lyttet hun for eksempel alltid ekstra godt og jeg så at hun nøt det musikkstykket.

Uansett, de fant henne død i hundegården på morgenen. Hun hadde dødd på natta av ukjent årsak. Kroppen hadde muligens kollapset. Så fort jeg fikk beskjeden kastet jeg meg i bilen og kjørte tilbake til Son. Vi begravde henne i hagen og hadde en liten seremoni.

Fordi jeg ikke var der da Babe dro, og da det bare var Honey igjen, lovte jeg at jeg ikke skulle svikte Honey, men være med henne til siste slutt. Jeg skulle egentlig til Polen i slutten av November og besøke min far, men da jeg våknet en morgen med sangen «Don’t let me down,» med Dana Fuchs, skjønte jeg at sangen kom fra Honey som ba meg om å ikke dra. Etter litt om og men og noen andre hendelser, hørte jeg på det tegnet, og godt var det. Istendefor å reise til Polen, dro jeg til Opaker sammen med Honey. I en uke koste vi oss sammen der på samme rom, sammen med hyggelige mennesker og andre hunder.

Rett etter det fant jeg henne i hundegården på morgenen med sterke smerter og ute av stand til å gå. Jeg kjørte rett til akutten der hun fikk smertestillende og ble avlivet. Det var ingen annen utvei, hun var gammel og kroppen hadde kollapset.

Jeg tror det er viktig å markere og gjøre ritualer når både kjæledyr og mennesker går bort. For mennesker har vi begravelser, men for hunder finnes det ikke slikt, og derfor må vi lage det selv. Jeg pleier å skrive ritualtekster med runer og gå ut i skogen, tenne bål, lese ritualtekst og tromme. Jeg tror det er viktig for kropp, sinn og ånd å markere disse avslutningene for at vi skal forstå at det faktisk er over. Døden kan være ubegripelig og brutal. Den tar tid å venne seg til.

Med det vil jeg si takk for alt, Honey og Babe.
Takk for all kjærlighet og glede dere har vist.

Takk for alt vi har hatt og delt sammen.

Jeg vil huske og elske dere for alltid.

<3 <3 <3