Erika i Sør-Amerika

 For akkurat en uke siden våkna jeg og bestemte meg for å dra til Chile. Jeg kjøpte enveis-billett og hadde to dager på å ordne alt. Finne passet mitt, pakke, selge ting, ordne. Si hadet til folk.

Det ble mildt sagt ganske hektiske 48 timer, og jeg tror aldri jeg har gjort så mye på så få timer før.

Det høres kanskje veldig spontant ut, men jeg hadde egentlig forberedt meg lenge. Noen av dere husker kanskje at jeg har nevnt dette før.

For noen måneder tidligere hadde jeg nemlig lest meg selv med spørsmålet: Når skal jeg reie? For etter at jeg kom tilbake fra Costa Rica, visste jeg at jeg skulle ut igjen snart. Datoen 12/12 kom opp. Men på det tidspunktet jeg leste på dette, levde begge hundene mine, så det var vanskelig å forestille meg at det kunne bli en realitet. Og jeg ønsket ikke å kjøpe billett og satse på det.

Etter at Honey døde i begynnelsen av desember, gjorde jeg et rituale for å hedre og si farvel til både Honey og Babe. Da fikk jeg en klarhet over meg, på at nå var det på tide å dra. Datoen 14/12 kom, men jeg synes det var vanskelig å ta noen avgjørelse, og det virket ganske forhastet. Det var jo så mye jeg måtte ordne før den tid, og bare tanken gjorde meg matt og overveldet. Så jeg la det bort og bestemte meg for å heller reise i slutten av januar. Da hadde jeg god tid på å sørge over begge hundene, på å pakke, si hadet og gjøre meg klar.

Jeg la det bort selv om det stadig kom tegn om Chile, i filmer jeg så, på Facebook, overalt. Det dukket også opp et minne på Facebook fra da jeg reiste til Mellom-Amerika i 2007, det var 3. desember og stod: Nå reiser jeg neste uke! Dagen var 3. desember 2024 da jeg leste det, og idet jeg fikk opp dette minnet, kjente jeg på en blanding av uro og spenning.

Likevel la jeg det bort og hadde slått meg til ro med å vente til slutten av januar, og bestemte meg for å være på Opaker fram til da.

Men morgenen 10/12 våknet jeg på Opaker og kjente så tydelig at nei, dette blir feil, det blir bare å vente og hale det ut. Det eneste som føltes riktig var å dra ganske snart, og den eneste tilgjengelige billetten var 12/12. Sjelen sa et stort JA til det, og alt annet i meg sa NEI. «Det er for mye å ordne, jeg rekker ikke alt osv.» Men noe i meg visste at det bare var å hive seg rundt, uansett hvor mye motstand jeg følte på. Så jeg hev alle tingene mine i bilen, kjørte tilbake til Son og startet maraton-løpet for å gjøre meg klar. Det var 1000 ting som måtte gjøres, og alle tingene var veldig kjedelige. Pakke, organisere, kjøpe ditt, ordne datt.

Først måtte jeg finne passet mitt. Alle tingene mine lå på et lager, og jeg visste at passet lå der, så jeg dro for å lete. Men jeg fant det ikke. Det var samme dag som jeg hadde kjøpt billett, så jeg var ganske forvirra og ikke helt på plass. Jeg fant ikke passet etter å ha lett i alle esker, alle sekker, alle bager, i alle hus jeg hadde bodd den siste tida... Så jeg ringte Politiet og spurte om det var mulig å få nødpass. Bare sånn i tilfelle. Og det var det jo.

Men jeg var fortsatt ganske opphengt i å finne passet fordi når man har nødpass, kan man bare være borte 6 måneder, og ting blir mer komplisert med at mange land ikke aksepterer nødpass osv. Tror f.eks. ikke USA aksepterer det. Jeg opplevde det som begrensende å skulle reise med et nødpass.

Jeg våkna tidlig morgenen etter jeg hadde kjøpt billett og tenkte: Kanskje min synske lærer, Marit Reitan, kan lese på hvor passet mitt er. Og så kom jeg på: Jeg kan jo dette selv, å lese meg selv, og jeg har nettopp vært på kurs i helga og erfart at jeg kan lese på alt. Så jeg gjorde teknikkene og satte meg inn i den riktige tilstanden. Deretter stilte jeg spørsmålet: Hvor er passet mitt? Jeg fikk opp et bilde av en eske med en krukke der jeg har lagret gamle film-taper fra studiet. Ok, tenkte jeg, det var rart, men jeg velger å stole på dette.

Jeg dro til lageret og begynte å lete i eskene. For å komme til esken med krukka, måtte jeg gjennom noen av de andre eskene. For sikkerhetsskyld gikk jeg gjennom en av eskene jeg hadde lett i dagen før, der det var mest sannsynlig at passet var. Og der lå det. Et sted jeg hadde lett på dagen før, men i alt kaoset og forvirringa inni meg, hadde jeg ikke klart å se det. Så det lå altså ikke i esken med krukka, men det lå ganske nærme. Det var gøy å oppleve at jeg klarer å lese på alt – og som min lærer sa da jeg møtte henne samme kvelden: Det er erfaringen du trengte å ha med deg på reisen. At jeg kan lese på alt, på når/hvor jeg skal reise, hvor jeg skal bo, hva jeg skal spise, hvilke mennesker jeg skal henge med osv. Bare jeg husker på å gjøre det.  

Uansett, etter at jeg hadde funnet passet, pakket og ordnet, var det bare småting igjen, og jeg rakk til og med å dra og spise med to venner og dra på et siste kurs på Agape. Det handlet om å slippe gammel bagasje og finne et nytt ståsted i livet. Det var også fint å si hadet fysisk. Resten tok jeg på telefon. Og jeg beklager i samme slengen som jeg skriver dette at jeg ikke har fått sagt hadet fysisk til alle jeg er glade i i Norge, men som du forstår var det knapt med tid, og vi sees når jeg er tilbake igjen.

Når det er, vet jeg ikke. Jeg kjøpte bare enveisbillett, og fordi jeg har online-business, kan jeg jobbe fra hvor som helst. Jeg følte også at det hastet litt å komme av gårde for å få opp livsgnisten igjen. Hvis jeg er for lenge i Norge, kan jeg fort bli litt deppa. Særlig på vinteren. Jeg trenger impulser, sol, strand, spansk og LIV for å kjenne at jeg lever. Og nå kjente jeg at det hastet litt, for å bryte gamle mønstere og gjøre noe nytt. Jeg har også lenge sagt at når hundene ikke er mer, skal jeg reise.

På flyplassen på Gardermoen var jeg nokså fylt med angst for hva jeg hadde gjort. «Herregud, kjøpe enveisbillett og bare dra nå, sånn uten videre? Midt i sorg over hundene, og rett før jul når det er meninga at vi skal være sammen med venner og familie?» Det virket ikke helt logisk. Heldigvis fikk jeg god trøst og støtte av en venninne jeg pratet med på flyplassen i telefon, at «hadde jeg hatt mulighet, hadde jeg også dratt!»

Reisen var lang og tung. Først til Madrid – vente 6 timer på flyet der som ikke gikk før kl 01 om natta og så 13 timer til Santiago. Jeg sov litt på flyet, men jeg sover aldri så godt på fly som hjemme i egen seng.

I Santiago i Chile har jeg bodd før, for 20 år siden, et år fra jeg var 17-18 år og var på utveksling, så det føltes litt som å komme til mitt andre hjem. Samtidig var jeg ung på den tiden og opptatt av helt andre ting. Å bli kjent med byen og landet var ikke noe av det jeg var særlig opptatt av da.

Så jeg kjente meg ganske fremmed, samtidig som det føltes godt å høre spansk-chilensk igjen. Jeg bodde to netter på en AirBnb i sentrum, og sov og hvilte ut etter den lange flyreisen og alt jeg hadde måttet ordne dagene før. Lørdag morgen sendte jeg melding til min ekskjæreste jeg hadde vært sammen med da jeg bodde der (og et år etterpå), og spurte om han ville ta en kaffe. Det var 20 år siden vi hadde møttes, så jeg var ganske nervøs for møtet vårt. «Hva hvis vi ikke har noe å prate om, hva hvis det blir kleint, og spansken min er jo rusten osv.?» Var spørsmålene som meldte seg. Men på forhånd hadde jeg satt opp linje til min eks og da sa han at han ønsket å treffe meg, og at han ville bli glad for å se meg. Det sa han også da vi møttes. At det var fint å sees igjen etter alle disse årene.

Det var heller ikke kleint, det var egentlig veldig hyggelig, og samtidig selvsagt veldig rart. Det var som å reise tilbake i tid. Vi snakket og mimret om gamledager og om løst og fast. Jeg var glad for å at jeg turte å ta kontakt, selv om jeg synes det var ganske skummelt. Jeg kunne ha skrevet en bok om alt som skjedde det året i Chile. Det er et av de mest utfordrende og beste årene i mitt liv.

Neste dag satte jeg meg på en buss til Pucón som skulle ta 12 timer. Det var bare å overgi seg til den lange reisen, og særlig til de som satt ved siden av meg som sjekket mobilene sine i ett sett, hørte på musikk og så på videoer. Med superhøy lyd, uten høretelefoner. Jeg vurderte å be dem om å dempe seg, men turte ikke. Så jeg sendte dem heller sure blikk av og til, men de tok ikke hintet.

Jeg kom endelig fram til Pucón kl 20 på kvelden og fant CoWorking-hostellet jeg skulle bo på. Jeg hadde booket samme hostell som i Costa Rica, som heter Selina og som er et litt finere hostell med flest enkeltrom og ikke så mange dorms. Det er for voksne som reiser og jobber og felleskontor for jobbing.

Hvorfor akkurat Pucón som er en liten by med 13 000 innbyggere sør for Santiago, vet jeg faktisk ikke. Det var det eneste stedet i Chile der Selina hadde hostell, og rett etter at jeg hadde bestemt meg for Pucón, snakket jeg med en kamerat på telefon som anbefalte meg et Osho-senter i Pucón. Det senteret skal jeg besøke på søndag. På grunn av disse to «tilfeldighetene,» satset jeg på at Pucón var stedet. Hvorfor vet jeg ikke, og jeg er ikke sånn som sjekker alt på forhånd. Jeg visste at det er en vulkan der som er fin, ellers visste jeg ingenting. På den måten slipper jeg å ha forventninger. Som Caroline Myss sier, da kan jeg forvente alt, og jeg kan forvente ingenting.

Da jeg kom fram til Pucón, fikk jeg imidlertid beskjeden om at Selina hadde gått konkurs og at de nå hadde blitt tatt over av en annen eier. Det meste var endret på. Jeg synes det var rart nemlig, at nettsiden deres ikke hadde fungert, og at jeg måtte booke gjennom en annen operatør. Så da jeg fikk den beskjeden, gikk hele planen min om å reise videre til andre land i Sør-Amerika og bo på Selina i vasken, og jeg ble litt satt ut. Og lei meg, for jeg likte Selina-konseptet veldig godt, og hadde trivdes så godt med det i Costa Rica.

Men raskt kom jeg på det jeg vet, at det ikke er noe feil med noe som skjer, og at jeg alltid får det jeg trenger. Alt er som det skal være. Jeg tenkte: Da får jeg bo andre steder, og kanskje det blir vel så bra.

Uansett, selv med denne vissheten, synes jeg de første dagene har vært ganske krevende. Jeg har sovet dårlig, jeg har vært sliten, jet-lagged, forvirra, jeg har følt meg alene og ensom. Spørsmål som: «Hva gjør jeg her? Hvorfor gjør jeg dette? Hva er meninga med å reise på denne måten?» har dukket opp. Jeg har allerede sjekket billetter hjem mange ganger og ønsket meg tilbake.

Det er også ganske krevende å reise med denne sorgen over hundene. Jeg kjenner meg sliten, trist, som at jeg ikke orker så mye kontakt med andre ukjente, og samtidig har jeg et ønske om nærhet og kontakt.

Jeg har faktisk fått litt hjelp av Chat-gpt med spørsmål om denne reisen og følelsene jeg sitter med nå, og har fått ganske kloke og støttende svar. Som at jeg ikke må flykte fra følelser, men møte dem. Som at det er krevende å være på reise alene, og disse følelsene er helt normale. Som at det er ekstra krevende når jeg er i sorg og er sårbar. Jeg har stilt meg spørsmålet om det hele ble forhastet, om jeg «burde» ha ventet med å dra til jeg hadde bearbeidet sorgen mer. Det kan hende, og samtidig har jeg lagt spørsmålet bort fordi jeg faktisk er her nå, og det er dette som er virkeligheten nå. Jeg tok et valg, og nå velger jeg å bli ved dette valget. Akkurat nå velger jeg dette, og hvis jeg ikke trives om 2 uker, 3 uker, 4 uker, kan jeg bare dra hjem. Men jeg ønsker å prøve det mer ut først, før jeg snur og drar hjem.

Jeg kjenner at jeg ønsker en åndelig reise, ikke bare dra å se på fossefall, vulkaner og turist-ting. Nei, det jeg ønsker ut av denne reisen er ekte menneskemøter, dype samtaler, gode relasjoner, være på retreat, meditere, gjøre yoga, oppleve selvutvikling, vekst. Kjærlighet. Skrive og lese. Spontanitet, dans, glede. Sol, strand, surfing. Jobbe og undervise. Drive med veiledning. Drive min online-business.  

Og det jeg kjenner at jeg trenger akkurat nå framover, for å ha mer energi, er å gå i stillhet. Så jeg tror at jeg skal være med på en 10 dagers stillhet-retreat i romjula. Det liker jeg å gjøre ofte i romjula, særlig fordi det er veldig tynt slør mellom det spirituelle og materielle i den tida. I fjor gjorde jeg det, og så tilbake på året som hadde vært, og satte intensjoner og leste meg selv på året som skulle komme.

Så her er jeg da, i Chile. 20 år etter at jeg bodde her. Og reiser. Erika i Sør-Amerika. Etterhvert blir jeg kanskje Erika i Mellom-Amerika. Jeg tror og håper at jeg etterhvert kommer meg til Brasil, Mexico og Costa Rica. Det er de landene jeg har lest meg selv på at jeg skal til, og også fått en lesning på som bekreftet min egen.

Det jeg forsøker å si til meg selv igjen og igjen er: Jeg vet ikke. Jeg vet ikke så mye akkurat nå. Annet enn at jeg er her nå, og der jeg er akkurat nå, er det meninga at jeg skal være. Hodet prøver å krangle og kjempe, så jeg forsøker å lytte mer til sjelen som vet at det er rett å være her, akkurat nå. Mer enn det vet jeg ikke.

God klem fra meg <3

PS: Vil gjerne holde kontakt med venner og familie, men helst ikke send meg SMS eller ring, for det blir veldig dyrt. Men send meg gjerne e-post eller whatsapp/messenger og vi kan snakkes på Zoom.

PPS: Pippion-boka kan fortsatt kjøpes ettersom min mor er så snill og sende ut bøker på bestillinger som kommer mens jeg er borte. Du kan bestille boka her: https://www.erikaribu.no/pippion-salgsside